Forfatter: Tilia Cordata

Hei, jeg liker å tegne. Så denne måneden skal jeg utfordre meg selv og tegne en ting hver dag. Det gjør jeg fordi jeg har lyst til å bli flinkere til å tegne og få en bedre fantasi. Jeg skal i slutten av måneden legge ut alle tegningene min for å vise dem til dere og til de vennene som vet om denne bloggen.

Hei, det er meg igjen

Jeg liker å skrive småting. Her er et utdrag av noe jeg har skrevet.

Per dro det ravnsvarte håret bakover. Øynene hans lyste av sinne, og leppene dirret i det han skulle til å åpne munnen. Men jeg kom han i forkjøpet. «Ti stille, du vet ingen ting om den ravnen og Per! Du kan jo like godt erte deg selv for at du har knyttet deg til en delfin,» ropte jeg sint. Det var ikke rettferdig av Liam å erte Per bare fordi han var en ravne-person, jeg selv var blitt knyttet til Diana, en sølvfarget ulvetispe som alltid sier ifra om den minste mistenkelige lyd. Diana hadde egentlig alltid vært der, men før var hun mer bare en stemme i hodet mitt innimellom. Nå gikk hun rundt sammen med meg i den virkelige verden, noe som innimellom vekket stort oppsyn. Å ha en levende sølvfarget ulv med seg ut på byen, som gikk løst er ikke noe vanlige folk gjør. Men det er godt å ha henne der, hun er min beste venn. En ekte venn som forstår meg er vanskelig å finne men når du er en ånder, som vi er, er det som om den finner oss. Jeg har Diana, Per har Hugin og Liam har Mira. «Hva er det du vil,» spør Per. «Utenom å erte Hugin og meg.» Han ser på Liam med de kastanjebrune øynene, han er kraftig bygget og de fleste jenter ville ha kastet seg i armene på han. Det gjorde ikke jeg, jeg falt i armene på ham. Han har egentlig alltid vært der for meg, vi har kjent hverandre siden barnehagen. Men jeg har ikke vist at jeg var forelsket i han, før for to måneder siden når Diana sa at jeg rødmet hver gang jeg så ham. «Jeg skulle bare sjekke at dere to turtelduer ikke fant på noe tull,» sa han mens han blunket til meg, som fikk meg til å rødme, igjen. «Vel, jeg skulle også si at flyet vårt er klart, så vi kan gå nå. Og jeg tror ikke det venter på dere.» Han så fra meg til Per og tilbake til meg igjen, så gikk han og vinket oss med seg.

Hei, jeg har vært hos besteforeldrene mine og jeg har sett litt mye på tv.

Jeg er forelsket i tanken på å være forelsket. Jeg har vært i et forhold i over et år (det er over).

Jeg føler meg litt alene og overlatt til meg selv. Selvfølgelig har jeg min supre Bestevenn Rose, men jeg har kjent henne hele livet og jeg trenger fler. Andre enn familien min.

Jeg drømmer meg bort hele tiden! Jeg føler meg litt som Bella etter at Edward dro (men jeg driver ikke med ekstremsport).

Hva skal jeg gjøre?! Hva skal man gjøre når guttene i klassen din er teite, folk du kjenner aldri introduserer deg til nye folk og ingen snakker til deg hvis du ikke kjenner dem på en eller annen måte?

Jeg står fast i livet mitt!

Så jeg gjentar meg selv, Hva skal jeg gjøre?

Hei, en jeg kjenner er blitt truet av en annen jeg kjenner. Det er forferdelig at noen truer andre! Hvorfor gjør man det? Hvordan kan man leve med seg selv viss man truer noen (truer noen ordentlig)? Jeg vet ikke, men det jeg vet er at jeg er her for deg. Og vil alltid være der. Jeg håper at vi kommer oss gjennom det. For jeg vil at du skal ha det lykkelig! Alltid der for deg!!